Jeg er på hytta og jeg våkner opp til et strålende solskinn og skyfri himmel. Etter noen feriedager har roen senket seg og det er stille både inne og ute denne tidlige morgenen. Jeg nyter morgenstunden med en kopp kaffe og en god bok. Etter frokost med familien er planene klare for dagen og det blir slalåm i bakken for gutta, og alle er enige om at jeg kan gå en skitur…
Jeg begynner å veie for og mot slalåm, langrenn eller bare bli hjemme og nyte solen i hytteveggen, eller kanskje jobbe litt. Jeg kjenner at jeg har mest lyst til å gå en tur på ski, men så var det blodsukkeret da. Hvordan står det til med det i dag mon tro? Jeg sjekker insulinpumpa hvor jeg kan se at blodsukkeret er helt fint etter frokost. Jeg begynner å tenke på om det er høyt nok, om det stiger eller synker når jeg begynner å gå.
Jeg føler meg usikker på hvilken taktikk jeg skal velge for å ha et blodsukker som ikke blir for lavt så jeg får føling på turen, og at det heller ikke skal ligge altfor høyt.
Spørsmålene melder seg – det er som om de bare hagler inn over meg.
Skal jeg spise mer før jeg går? Skal jeg ha med meg mat på turen? Skal jeg redusere basaldosen på pumpa? Hvor mye skal jeg redusere med? Ja spørsmålene er mange og jeg finner ikke noe fasitsvar. Jeg setter meg ned i godstolen og kjenner på alle spørsmålene, og jeg får ingen sikre svar heller. Ingen å spørre, ingen å ringe – det er bare meg selv og diabetesen min. Jeg kjenner at det enkleste er å bli hjemme for da har jeg kontroll på blodsukkeret mitt, men likevel er det noe som gjør at jeg vil ut i det fine været. Jeg har lange samtaler med meg selv, og etter mye om og men har jeg bestemt meg for å gå den skituren som jeg har lyst til.
Skiene er smurt og jeg er klar til tur i det fantastiske været. Jeg har lommene fulle av energi og sukkerbomber – det er tryggheten min på turen. Jeg har på solbriller med styrke og de vanlige brillene mine i jakkelommen. For å klare å lese hva som står på pumpa må jeg ha med meg ekstra briller, for solbrillene mine er ikke gode nok til at jeg klarer å se hva som står på pumpen på en solskinnsdag som denne.
Skituren
Endelig er jeg i gang, og jeg kjenner at skiene glir godt i de fine løypene.
Solen skinner fra en skyfri himmel og alt ligger an til en fantastisk dag.
Jeg kommer meg litt oppover i den første lange bakken og tankene kverner om hvordan blodsukkeret er. Jeg stopper opp, skifter briller og klarer å lese hva som står på pumpen. Før jeg startet turen reduserte jeg baseldosen, men likevel ser jeg at blodsukkeret er på full fart nedover. Det blir til at jeg tar opp litt av nødprovianten min og spiser litt før jeg fortsetter oppover bakken. Jeg fortsetter på samme måte videre på turen med små stopp, av og på med briller og litt søtt før jeg går videre igjen.
Tankekjøret begynner igjen – skal jeg gå den runden jeg hadde planlagt, skal jeg gå en kortene tur, skal jeg snu og gå tilbake igjen? Spørsmålene er mange og usikkerheten er der. Jeg er helt alene og ingen til å hjelpe meg hvis jeg skulle få kraftig føling. Ja, det er mange andre i løypa og vi hilser og smiler til hverandre, men om jeg skulle få føling er jeg usikker på om jeg ville få hjelp.
Jeg tar et pust i bakken opp til høyfjellet og minner meg på at de fleste bekymringer blir det ingen ting av. Jeg ser at blodsukkeret er såpass høyt at jeg føler det skal gå bra opp den siste bakken før løypa slakker ut.
Endelig oppe på vidda og et fantastisk utsyn med hvitkledde fjelltopper så langt øyet kan se, og hvite vidder med flotte løyper i et strålende solskinn. Jeg kjenner i hele meg at dette er godt. Jeg har kommet meg opp og bare nyter stillheten og synet av snø og blå himmel.
Jeg kjenner lykkefølelsen i kroppen min over at jeg gikk denne turen alene og alt har gått bra så langt.
En ting er den fysiske utfordringen. Den største usikkerheten er blodsukkeret og jeg føler at insulinpumpa, kroppen og hodet mitt spiller på samme lag i dag. Jeg fortsetter innover fjellet med jevne stopp for å sjekke blodsukkeret og spise litt. Et lengre stopp i solveggen på et naust blir det også, før jeg runder av og er på vei nedover mot hytta igjen.
Vel gjennomført
Tilbake i hytta ser jeg at blodsukkeret er litt høyere enn det burde, men jeg vet at jeg det ordner seg igjen, og den største seieren for meg var å gå den turen alene. Ved å planlegge godt før jeg startet turen, og ikke minst det at jeg bestemte meg for å gå.
Vel tilbake blir jeg sittende å tenke over hvor viktig det er å bestemme seg for å nå et mål, enten det er stort eller lite. For noen er en skitur lite, mens for andre er det et stort mål. Vi må alle finne våre egne mål for å utfordre oss selv, og ta beslutninger som er gode for oss. Når vi vet hvorfor vi har satt oss et mål er det også enklere å se hva vi bør gjøre for å komme oss dit, og det å faktisk nå målet!
Ønsker deg en fortsatt god påske!
