God eller dårlig diabetesvenn?

Vennskap

Gjennom livet har vi venner som kommer og venner som går, venner som vi ser ofte og venner som vi ser sjelden, venner vi er på bølgelengde med og venner som vi ikke forstår. Det er som regel sånn at vi har ulike venner i ulike faser av livet, og noen få som vi har gjennom hele livet.

De vennene som vi har hatt i en lang årrekke er kanskje de som kjenner oss best, både på godt og vondt. Kanskje er det sånn at vi har både sagt og gjort ting vi angrer på, og at vi mang en gang har følt oss dårlig behandlet. Gjennom livet er det som regel sånn at noen av vennene våre velger vi å redusere kontakten med, eller kanskje bryte helt.

I andre relasjoner vender vi det andre kinnet til, og fortsetter uansett hvor såret vi kan føle oss. I hvert enkelt tilfelle må vi gjøre et valg, og vi må kjenne etter hva som er riktig for hver enkelt. I noen situasjoner kan man ofte kjenne på det, og ta et positivt valg med å velge å gå videre.

Diabetes – et tvangsekteskap?

Jeg opplever diabetesen min som en relasjon med et livslangt forhold – det er nesten som et tvangsekteskap – en venn som jeg egentlig ikke liker, men er nødt til å holde ut med uansett om jeg vil eller ei. Jeg har tenkt på dette mange ganger, og må minne meg selv på at jeg hver dag har et valg om hvordan jeg vil forholde meg til min diabetes. Hvordan vil jeg behandle min livsledsager diabetesen?

Vil jeg ta hensyn til deg, eller bare late som om du ikke eksisterer?

Vil jeg høre på deg når du sier at du må ha mat?

Vil jeg være med deg ut å trene når jeg vet at du trenger det?

Vil jeg gå å legge meg når du trenger hvile?

Vil jeg servere deg noe som du ikke har godt av?

Vil jeg støtte deg når alt er tungt?

Hvilken venn er du til din diabetes – god eller dårlig, eller kanskje mest sannsynlig litt av hvert? Jeg vil gjerne si at jeg er en god, men må innrømme at jeg er både en god og en dårlig venn. Men i et langt forhold til diabetesen tenker jeg at det ikke er noe fasitsvar på hva en god venn er.

Å være bra nok

For meg handler det ikke om å ha riktig blodsukker og en Hba1C på 7. For meg handler det om å leve det livet som gir meg glede sammen med min diabetes. Kampen med å gjøre alt riktig og være perfekt tenker jeg er en vanskelig kamp som jeg er dømt til å mislykkes. Derfor velger jeg å ha som motto «å være bra nok» – og når jeg er fornøyd med «bra nok» opplever jeg å være mer fornøyd med meg selv og diabeteshverdagen går enklere.